Jeg trenger å føle

og jeg trenger å Se

venner.

Brødre som taler.

I sannhet.


Disse timene som går
uten bevegelse
i blikkene
stemmer opp fra Taushet.

Ja, jeg trenger å se.
Jeg må se.


Jeg er død

og det er stille.

det tok tid å velge 

det jeg fryktet

uten å såre

de andre.

meg selv.

jeg ser ingen utveier

enn de jeg velger

fra nå av

og inn i mørket.

der du er.

der kan jeg ikke gå 

ikke lengre enn dit 

jeg ikke vil

såres så mye mere...

Vi savner så inderlig mye uten å vite hva vi egentlig trengte. Savnet som skal tilfredstille det som er vår Tomhet. Kunne vi bare fylle dette rommet så ville vi være det vi kaller lykkelige. Og klarer vi bare det, så skal alt ta så mange og nye flotte vendinger i livet. Ja, vi savner helt til vi er utmattede. Trøtte av å savne. Vi gir til slutt opp. Vi resignerer. Vi gir faen. Kunne ikke bare det ha hendt noe som fylte oss opp, tenker vi. Bitterheten kommer alltid uforberedt på oss. Men det er ikke bitterhet i våre hoder selvfølgelig. Det må jo være at alt er urettferdig? Så går vi slik, med maskene våre. Sterke og selvsøkende individer uten å vise savn. Vi skjuler en ensomhet som er så sterk at om noen skulle se det ville vi uansett nektet. Så hva gjør vi med det?

Det er klart.
Jeg ser det for meg

som natten.

Ingen velger av fri vilje uten Fornuft.
Og der ligger jo Alt.

Jeg ser det helt klart.
Akkurat som natten.

?

Nå...?

Hvordan vil du jeg skal rive meg bort i fra Begjærets fiende Fornuften?

Hvordan skulle da jeg, denne synderen med et skrøpelig tempel,

kaste mine laster på havet? Fornuften roper ustanselig med sine skjærende stemmer

og ryster mine pilarer. Min Taushet, min forsiktighet, mitt måtehold og min barmhjertighet,

er alle imot meg og gjør meg svakere. Så jeg sier til deg Fornuft...Hvordan vil du vi skal skilles?

Kan vi skilles? Si meg hvilken oppfyllelse må nødvendigs komme?

Jeg hater deg mens du elsker meg. Er det ikke påfallende at vi to skulle kjempe i samme

legeme? I det store univers hadde vi aldri stått side om side. Vi hadde kjempet som krigere for å

drepe hverandre. Jeg hater deg og du elsker meg. Ja, er det ikke påfallende...

Opphavet

Der jeg kommer fra

der jeg har mitt opphav

og gråt fordi du valgte noe annet enn min vei,

-Der har jeg skutt ned mine røtter

og venter på den som vandrer uten egen vilje,

Hogstmannen.

Der lever jeg i fasthet

med et ego stort nok til å  romme Denne verden.

Fornuftens fiende

Å, mine barn, hør min gråt.

For dere vandrer mot lenkene i taushet.

Stemmer som taler i vakre melodier, 

leder deg til tiggerens marked.

Stemmen, som er din,

kan snart aldri høres blandt mylderet av Verdens gleder,

og den er blitt Fonuftens fiende.

Selvhatet  lurer i dine egne rom og speil.

Verdens tanker slapp du inn i sjelens hus.

Og dine egne, luftet ut i tvilens bakgård.

Dine verdier manglet vannfør verden talte.

De døde der inne, i fanget til Håp.

Årene skrumpet hen til alt liv visnet bort til Død.

Intet er her og Følelsen taker ikke mer.

Det er stille. Brønnen er tom.

Solen titter på.

Enda en gang...

-kommer solen.

En ny dag

Pulsen øker i tåkeløftet.

Hastige

fremmede mennesker med tunge byrder

kommer løpende mot angiverne.

De fengsles av den samme pulsen.
Nasjonen øker andrenalinet.

Fysikkens veiledere roper i gullets trygghet.

Fete er vinrankenes politikk.

Gråtende stiger verdien for hjemmets lune trygghet,
der barnets lek i marmor erstattes
av det store Intet.
Gatene blir rastløse
og Frykten blir en kaffe.
En pause på slagmarken.

Det er klart -

sikten til skyene begjæres kun av Utstøtte.

Kvinner skriker og menn dukker.

Bygd, byer og landvrir om nøkkelen

starter motorene.

Det er morgen i Landet

og Tåken er borte.

For en stund.

Velkommen.

Kven

Kven kan eg kviskra ordå te.

Kven vil ta handa og gje meg fred.

Kven vil tala dei mjuke ord,

som dette av tunge ned til jord.




Kven vil vandra samman med meg,

holde mi hand på ein ulendt veg.

Kven vil syngja den songen min,

å smelte mitt hjarta med munnen sin.




Kven kan kyssa min sjel god dag.

Kven vil savna meg i store lag.

Kven vil trøste i sorgens stund,

å gråte for meg i dødens lund.

Tommy Ingebretsen -95 / -08

Sangen

De spiller sangen.
Sangen som tar bort alle mine tårer.
Sangen som sorgen kveles ved.
Sangen som jeg kjenner.

Dette er sangen som er kommet
for å hente meg hjem.

Vuggen

Tenk å ligge i en vugge
akkurat i dette øyeblikk.

Se opp på alle plastikkfigurene
som henger å dingler i taket.

Uvitende om det som ligger
å venter på deg...Fremtiden.
Alt det uvesentlige
du ikke vet om.

"Tenk visst plastikkfigurene ramler ned.
Får ikke håpe det..."